«Forurenser betaler»-prinsippet er gjeldende i Norge. Ikke bare er det vanlig oppførsel/høflighet å «rydde opp» etter seg, men også Forurensningsloven, som forøvrig ble innført i 1981, har dette prinsippet som bærende element. Med «forurensning» tenker man både utslipp og avfall – og det er først og fremt at alle skal begrense sin forurensning så langt det er mulig og sørge for å få det avfallet som oppstår blir leveres til godkjent mottak. For næringslivet betyr det også at avfall og utslipp må kartlegges og tiltak igangsettes så langt det er mulig.
Alle har vi «noe» utslipp, enten vi kjører bil (dekkslitasje, eksos) eller fyrer med ved i ovnene – slik at noe må man regne med – vi vil aldri kunne leve med null i utslipp – selv om det kan være et mål å nærme seg det.
I forhold til avfall så er det altså en plikt og et ansvar å sørge for at avfallet som man selv produserer ikke havner på avveie, det gjelder enten man tømmer en drikkeboks eller har en stor produksjonsbedrift. For ikke å glemme de forferdelige hundeposene som ligger igjen på populære luftetur-områder.
Noe avfall kommer likevel på avveie, noe kan man miste eller storm og uvær kan ta med seg løsøre eller ødelegge bygninger. Dette kalles da eierløst avfall. Om avfall blir «mistet» med vilje på ulovlige fyllinger eller ulovlige søppelbål, kalles det dumping. Heldigvis gir Forurensningsloven myndighetene en rekke muligheter til å følge opp forhold der forurenser ikke følger opp sitt ansvar, eller der det ikke er mulig å identifisere forurenser. I tillegg til at det også er et ansvar å legge til rette for løsninger. Løsninger er alt fra dunker utenfor en kiosk eller på et mye besøkt turiststed, til henting av avfall hjemme hos en husholdning og plassering av miljøstasjoner.
Loven forvaltes av både Miljødirektoratet, fylkesmannen, kommunen og Kystverket litt avhengig av virksomhetstype og omfang på forurensningen.
